I Israel og Gazastripen skjedde to katastrofer etter hverandre: et Hamas-angrep på den jødiske staten – med mange sivile tap, inkludert gisseltaking – og Israels gjengjeldelsesangrep på Gazastripen, som langt overstiger Hamas’ angrep i grusomhet og antall sivile tap, først og fremst kvinner og barn. IDFs (Israeli Defence Force) bakkeoperasjon gjorde situasjonen enda mer katastrofal, og antallet døde – inkludert barn, kvinner og eldre – har økt til ufattelige nivåer.

Begge er grove brudd på menneskerettighetene og forbrytelser mot menneskeheten, og kan ikke rettferdiggjøres på noen måte. Imidlertid førte prinsippene for lex talionis (‘et øye for øye’) brukt av Israel til et reelt folkemord på befolkningen på Gazastripen, som allerede var tvunget til å leve under de monstrøse forholdene i en konsentrasjonsleir. Hamas begikk en terrorhandling, og Israel svarte med et fullskala folkemord.

Men så begynner geopolitikken. La oss vurdere den separat fra det moralske aspektet av problemet. Den eksisterende verdensorden går fra fra en unipolar verden, dannet etter sammenbruddet av Sovjetunionen og oppløsningen av den sovjetiske blokken, til en multipolar verden. Men den globalistiske ledelsen i Vesten, og først og fremst USA, prøver for enhver pris for å bevare unipolariteten, og insisterer på sin fulle militære, politiske, økonomiske, kulturelle og ideologiske dominans. Dette er vår tids hovedmotsigelse: eskaleringen av konfrontasjonen mellom unipolaritet og multipolaritet.

Det er nettopp ønsket om å svekke det suverene Russland, og hevde seg selv som en uavhengig pol, som forklarer konflikten i Ukraina. Samtidig innser landet vårt at det ikke kan være en av to poler, slik tilfellet var under sovjettiden. Nye sivilisasjoner reiser seg, og Russland ser i dem allierte og partnere i sann og rettferdig multipolaritet. Verden har ennå ikke innsett dette, men etter hvert vokser og forsterkes en multipolar bevissthet. Det samme gjelder spørsmålet om Taiwan, som vil bli den neste frontlinjen mellom unipolaritet og multipolaritet.

Men Hamas-angrepet og Israels gjengjeldelse med folkemord på palestinere har åpnet en annen frontlinje. Nå har Vesten, gjennom sin ensidige støtte til Israel som til Ukraina, til tross for den voldsomme karakteren av IDFs forbrytelser mot sivilbefolkningen på Gazastripen, gått inn i en fase med konfrontasjon med hele den islamske verden. Dermed har en annen pol kommet i forgrunnen – den islamske. I møte med det Israel gjør på Gazastripen og i resten av de palestinske områdene, og med tanke på tidligere urettferdigheter mot befolkningen i Palestina, drevet inn i gettoer og reservasjoner på deres eget land, kan den islamske verden ikke annet enn enes.

Palestinas sak forener i dag både sunnier og sjiamuslimer, tyrkere og iranere, og motsatte parter i Jemen, Syria, Irak eller Libya. Det gjelder muslimer i Pakistan, Indonesia, Malaysia og Bangladesh, og muslimer som bor i USA, Europa, Russland eller i Afrika kan ikke være likegyldige til folkemordet.

I løpet av de siste tiårene klarte USA å hindre at Muslimer enes rundt det palestinske spørsmålet, og gjennom makt og list, og tvang dem til å normalisere forholdet til Israel. Men denne politikken har gått i stykker den siste måneden. Vestens entydige støtte til Israel, etter det Israel allerede har gjort på Gazastripen foran hele menneskeheten, tvinger den islamske verden til å glemme interne motsetninger og gå i direkte konfrontasjon med Vesten.

Israel, som Ukraina, er bare en stedfortreder for vestlig hegemoni, selvsikker og grusom, og viker ikke unna noen forbrytelser, rasistisk tale og handling, men problemet ligger ikke i dem. De er bare et redskap for geopolitikken til en unipolar verden. Dette ble nylig klart beskrevet av Putin da han snakket om edderkoppene som vever et verdensomspennende nett av fiendskap og splid. Han mente globalistene og deres koloniale taktikk med «splitt og hersk».

Krigen på Gazastripen og i Palestina som helhet er en direkte utfordring mot hele den islamske verden, og ikke mot en enkelt nasjon – ikke engang i det hele tatt arabere. I hovedsak har Vesten gått inn i en krig med islam selv. Politiske motstandere i selve Palestina, i Syria, Libya og Libanon, så vel som sjiamuslimer og sunnimuslimer, må nå opprettholde sin verdighet og bevise at muslimer utgjør en uavhengig suveren sivilisasjon som ikke vil tillate slik behandling.

Erdogan truet Vesten med Jihad og minnet om korstogene. Dette er en svært uheldig sammenligning. Det moderne globalistiske Vesten har ingenting til felles med den kristne sivilisasjonen. For mange århundrer siden brøt Vesten båndene til kristen kultur og tok parti for materialisme, ateisme og individualisme.

Kristendommen har ingenting til felles med materialisme, med det sosiale og økonomiske systemet av ren grådighet, med legalisering av perversjoner og proklamering av patologi som normen, og med viljen til å flytte til en post-menneskelig eksistens.

Det moderne Vesten er et antikristent fenomen, og det bærer ikke noe kors med seg eller på seg selv. Israel – en vestlig jødisk og sekulær stat, har heller ingenting med kristendommen å gjøre. Derfor, hvis den muslimske verden kolliderer med Vesten, vil det ikke være med Kristi sivilisasjon, men med sivilisasjonen til Antikrist – Dajjal *.

* = Masih ad-Dajjal er en ond skikkelse innenfor islamsk teologi, som vil opptre nær dommedag. Han vil spre død, kaos og ødeleggelse. Dajjal kan ikke komme inn i byene Medina og Mekka, fordi to engler står og sperrer inngangen. Dajjal vil påstå at han er Gud, men det er han ikke. (Wikipedia)

https://derimot.no/alexander-dugin-vesten-har-gjort-islam-til-sin-fiende/